Jeg elsker min kone, og kunne aldri tenke meg å være utro. Men plutselig oppsto det et problem. Med en gang den nye sjefen min viste meg hvor i kontorlandskapet jeg skulle sitte så jeg henne. En helt vanlig femtiåring, kanskje tilogmed litt kjip i klesstilen, og litt gammeldags hårfrisyre. Men det som fanget min oppmerksomhet var de digre puppene hennes. Jeg fikk reisning bare ved tanken på å stikke kuken min mellom dem, vel vitende om at det ville jeg aldri få anledning til.
Dagen etter skulle jeg hente noen utskrifter I etasjen under. Jeg lente meg inntil resepsjonen og framførte ærendet mitt, og resepsjonisten ropte beskjeden videre inn på bakrommet. Straks kom en godt voksen kvinne bærende på papirene jeg skulle ha. Hun var fyldig, og hele kroppen svaiet når hun gikk, men hun måtte ha de største puppene jeg noen gang hadde sett. Fra den dagen sørget jeg for å gjøre meg ærender i resepsjonen så ofte som mulig. Av og til ga jeg dem oppgaver jeg visste ville føre til at en av dem måtte stå bøyd foran meg og lete gjennom papirbunkene på benken. Hver gang håpet jeg på at den modne, fyldige damen med kjempepuppene skulle ta jobben. De løse skjortene hennes avslørte brystsprekken med en gang hun bøyde seg, og var jeg riktig heldig kunne jeg se langt nedover brystene og like ned I brystholderen.
En dag jeg hadde ordnet meg slik at jeg fikk se riktig mye av puppene hennes kom plutselig en kvinne og stilte seg opp ved siden av meg. Det var den deilige femtiåringen i kontorfellesskapet. Vi hadde hilst, og jeg visste at hun het Agnete. –Står du her å henger, sa hun lystig. Den fyldige damen bak skranken unnskyldte seg og måtte gå på bakrommet for å finne det jeg hadde bedt om. – Fine pupper, hvisket Agnete og dultet lurt i siden min. Jeg vissste ikke hva jeg skulle si, men Agnete fortsatte. – Du liker visst pupper du, jeg har sett at du kikker på mine iblandt. Jeg kunne sunket I jorden. Jeg som trodde jeg var diskret! – Jeg liker det, pupper er deilig, sa Agnete. Jeg kommer også ned hit for å se på puppene hennes, la hun til I det damen bak resepsjonen kom tilbake.
På veg opp på kontoret dro Agnete meg til side og sa: – Vi vet det aldri kan bli noe mer, men hvis du lover å bare se skal jeg sørge for at du har noe å se frem til hver dag. OK? Og slik gikk det til at Agnete bøyer, strekker eller klemmer seg strategisk I min retning hver eneste dag. Blikkene vi sender avslører at vi begge vet det: jeg liker puppene hennes og hun liker at jeg liker dem. Det eneste jeg trenger å gjøre for å ha det slik er å ikke gjøre noe. Er det ikke deilig?