Jeg strakte den lengtende hete kroppen min og loftet ansiktet enda noen hakk opp, slik at solen fikk maksimal uttelling. Det var masse mennesker rundt meg, men jeg var sant å si ikke særlig interessert hverken i dem eller “saken”. Slektstevner er ikke akkurat det som fenger meg mest her i livet. Dessuten var jeg bare inngiftet i slekten som opprinnelig kom fra de dype skoger i Østerdalen.
Det var deilig å sitte avslappet på en voll for seg selv, kutte ut alt rundt meg og være helt tom i hodet. La slektstavler og alt viktig og uviktig fare og bare glede seg over at solen skinte, at det var juli og at ferien sto for døren.
Ungene mine lekte med diffuse slektninger et eller annet sted. Mannen min var oppslukt i en samtale med en gammel tante om en eller annen gren av deres felles slektstre. Jeg ga blaffen. Jeg visste hvem jeg selv var, og noe annet gadd jeg ikke bry meg med. Gener og grener, jeg orket ikke engasjere meg i noe jeg likevel ikke kunne gjøre noe med.
– Hei, forstyrrer jeg? En mann i den absolutte superklasse, hva utseende angikk, fikk meg inn i virkelighetens verden igjen.
– Flere som kutter ut? Som ble med hit kun for å redde husfreden…
Han hadde et humoristisk glimt i øynene. Lettet smilte jeg til ham. Hadde han ikke sagt akkurat noe sånt, så ville jeg ha tidd bom stille og latt ham gå videre, gjerne helt til der pepperen grodde. Jeg orket ikke mer “fagprat”.
Uten å spørre om lov, plasserte han en grønn plaststol av samme type som jeg selv satt i, tett ved siden av meg. Han sa ikke navnet sitt.
Mumlet bare frem noe om at han var inngiftet han også. Og at han kjente en av de over hundre som var tilstede. Av snakket skjønte jeg at han hadde omtrent samme holdning som meg selv. Han nøt dagen og solen og ga blaffen i resten.
Vi satt på en liten høvde ovenfor platået der Samfunnshuset sto. Det var der stevnet ble avholdt. Men ettersom været vår så strålende, hadde folket flyttet ut. Et titalls unger holdt et svare leven rett nedenfor oss.
Midt på den åpne plassen foran Samfunnshuset satt patriarken selv.
En gubbe som neppe hadde lenge igjen. Jeg syntes nesten synd på ham, han kunne umulig ha godt av all oppmerksomheten som ble ham til del. Vanligvis satt han bortgjemt på et lite kott på stedets alders- og sykehjem.
Syn og hørsel var noe han bare kunne minnes hva var… Ikke så rart, nittitre levde år krevde sitt.
– Akk ja, sukket jeg.
Hver sin lyst her i livet, men slektsforskning hår aldri fascinert meg. Hvor tror du vi kommer fra? Fra apene eller fra Adam og Eva?
Det blir vel det samme. Det viktige må være at vi tross alt fikk et liv å leve. Han lo.
Jeg så på ham med interesse. Jeg hadde ikke lagt merke til ham under middagen. Han var antagelig rundt tretti år. Han minnet meg om noen… ja, var han ikke lik en fotballspiller, jo. han fra Nederland, han som ikke hadde vært i siste EM. Vår det ikke van Basten ‘han het? Han som var litt følsom og myk i trekkene, men som samtidig var absolutt maskulin.
Du, jeg tror jeg er på linje med deg. Det at vi er må være hovedsaken Jeg er forresten same, sa jeg. Mens jeg voktet reaksjonen hans.
Det blir vel “the same”, sa han og prøvde å være vittig.
Det er ikke fleip, la han fort til. Jeg mener det. Og jeg skjønte det. Jeg ser det jo på bunaden din. Vakre farger. Passer til en vakker dame.
Han så litt brydd på meg da han sa det. Var det et sjekkeopplegg? Midt under et ærverdig slektstevne? At han våget! Du verden han måtte være en djerv mann. Jeg elsket modige menn som våget jeg mente selv jeg var modig. Og kåt.. jeg kjente et sug i magen. Kjente al brystvortene mine toppet seg lekent, at saftene mine begynte å aktiviseres.
Når en tenker på hva som er bakgrunnen for et slektstevne. Han så på meg med øyne som nok fantaserte om hva som befant seg bak bunaden min.
Så blir jo hele denne affæren litt annerledes, mener du? Jeg kjente meg mer og mer tungpustet. Han hadde et farlig drag på damene denne fremmelige unge mannen.
– Du tenker på Adam og Eva?
Han snakket som i transe. Jeg kjente meg som besatt… jeg fikk det ofte slik når jeg tente på en mann, jeg ble helt erotisk maktstjålet. Vi så og så på hverandre, tenkte på hvor vanvittig deilig det var å befinne seg i en slik tykk, sterk kåthet. Tro hvordan han elsker, tenkte, jeg. Han var ung, kanskje bare litt over tyve, kanskje var han av typen ut og inn en ti tolv ganger og så over og ut.
Han hadde lyst på meg, helt sikkert. Ellers ville han ikke ha valgt meg ut. Med sitt utseende kunne han nok ha kapret hvem han ville. Men, jeg var utvalgt, tanken pirret meg. Jeg hadde hørt flere ganger at menn fant meg sexy. Noen hadde til og med sagt at jeg minnet dem om selveste Marilyn Monroe. Slik hun var når hun var på sitt mest åttråverdige, når hun fikk mannfolk til å miste både vett og presidentverdighet. Fikk dem til å våge alt bare for å komme til sengs med henne.
“van Basten” gjorde et kast med hodet. Mot et tett buskas rett ovenfor dem. Men likevel… det var dristig å forlate det gode selskap for å få seg et knull i skogen. Det gikk vel knapt an.
Men lot jeg det være, ville jeg komme til å lide fryktelig. Fravær av sex var nesten like vondt som nærvær av sex var nydelig Og noe hadde vel jeg og han også rett til å få ut av denne idiotiske seansen kalt slektstevne.
Jeg gikk først. jeg kjente hvordan brystene mine vugget og sprengte på mot bunadskjorten. Bunadskjørt et var tykt, ment det vår likevel en indre hete som fikk kjønnskjertlene mine til å avgi væske..
Skogen vår tett, fuglene sang, det duftet pirrende fra de solstekte furuleggene. Vi kom frem til det perfekte elskovsleie samtidig. En bitteliten gresslette mellom to usedvanlig høye og tette grantrær. Et ypperlig leie for to elskende.
Vi satte oss ned begge to. Jeg grep om det allerede fullerigerte lemmet hans, mens han kjærtegnet kjønnet mitt. Han var Adam, jeg var Eva.
Vi spiste av den forbudne lysten med enorm appetitt. Adam slikket og slikket på brystene mine, så sugde han dem på en måte som gjorde meg helt svimmel! Jeg trodde jeg skulle besvime av opphisselse. Jeg lirket meg nedover så jeg fant pungen hans, jeg slikket den og småbet i den. Han stønnet høyt! Jeg tok lemmet hans i munnen min, lot det gli inn, ja, helt inn! Det var nok langt nede i halsen min. Jeg sugde ham med langsomme bevegelser, helt til han trakk seg ut.
Så ga han meg noenlunde samme behandling. Klitorisen min fikk oppleve en tunge som virkelig kunne dette med massasje på et slikt sted. Han vår en mester med tungen, han kysset og slikket overalt hvor jeg hadde nerver til å føle. Hån knullet meg med tungen også.
Det rant av meg, jeg var ikke i stand til å puste skikkelig lenger, og Adam ropte Å, Å, hele tiden. Jeg holdt ikke ut lenger!
– Ta meg, ropte jeg i ekstase, herregud jeg holder ikke ut lenger!
Så kjørte han staken sin inn i meg, og det vår akkurat hva, jeg trengte. Jeg skrek som en rovfugl, og han knullet meg hardere enn jeg noen gang var blitt gjort. Han bente føttene mine oppover slik at han kom enda lengre inn Det føltes som om den steinharde kukken hans var langt oppe i magen min!
Vi skrek som ville dyr begge to da orgasmen skyllet gjennom oss. Driftene hadde ført oss sammen. Drifter som var sterkere enn anstendighet, ære, alt. Drifter som førte til at menneskene formerte seg og at familier og store dynasti ble skapt. Alt i naturen hadde den samme råe, besettende lidenskap til å knulle, derfor døde aldri mennesker og dyr ut.
Vi hadde vært Adam og Eva. Lidenskapene hadde ført oss sammen, om ikke akkurat i forplantningens tjeneste denne gang. Men vi hadde vært nødt til å følge instinktene våre, kreftene hadde ikke vært til å bekjempe.
Jeg lå på ryggen og tok meg igjen. Bunadskjørtet var rullet helt opp til halsen, som en pute for hodet mitt.
Jeg hadde ligget som et tre som vår blitt felt. Men døde trær reiser seg ikke igjen, en kvinne som har hvilt ut etter orgasmesjokk kvikner til igjen. Hvor lang tid det hadde tatt vår umulig å si. To minutter, tjue minutter? Det var umulig å si, når jeg elsker er, jeg hinsides alle begreper om tid.
Han børstet barnåler fra buksen sin. Kneppet skjorten og ga meg en fort klem. Så gikk han. Til høyre, slik at han ville åpenbare seg bak Samfunnshuset.
Jeg ristet på det tykke skjørtet mitt. Så gikk jeg mot venstre. Slik at jeg kom tilbake dit hvor min grønne plaststol sikkert ennå sto. Jeg kunne si at jeg hadde gått en liten spasertur. Hvis noen spurte. Men folk var jo så ivrige med å finne greiner og sette dem sammen til et tre. Så, jeg var neppe savnet. Adam og Eva var ikke hovedpersonene her.
Jeg hadde faktisk hvilt meg lenge i plaststolen min, da mannen min kom. Ektemannen.
– Er det her du er? sa han som hadde han funnet meg i Kuala Lumpur.
– Mm, så jeg blidt. Hvor ellers?
Heisan, hva er dette? Han plukket en avlang grankongle fra skjørtet mitt.
Det, sa jeg lett, er en kongle, ser jeg.
Hvordan har du fått på deg den da, vennen min?
Den, sa jeg lett. ja, nesten uten dårlig samvittighet. Kommer nok fra slektstreet.