FUKTIG BILTUR
Jeg hadde kjørt lenge. Lette snøfiller forsvant forbi bilruten. Det blåste hardt, og det var vanskelig å se noe foran seg. Bare veistikkene syntes et stykke fremover.
Det er et hardt yrke å være trailersjåfør. Man er alltid på farten fra det ene stedet til det andre. Aldri mulighet til å finne ro. Jeg hadde på noen få dager kjørt gjennom halve Europa, og allerede nå hadde jeg nesten glemt grensepasseringene i Italia, Vest-Tyskland og Belgia. Det var lenge siden det ble rutine av slike hendelser.
Å kjøre gjennom Norge om vinteren kan være en særdeles strabasiøs opplevelse. Jeg har mange gufne minner om kulde, tykke snøfonner og glatte veier.
De skarpe lysene skar gjennom snøkavet et stykke foran bilen. Plutselig la jeg merke til en hånd som viftet like foran meg. Jeg bremset forsiktig ned. Ingen vits i å ta noen sjanser på dette føret. Hvem i all verden våget seg ut i dette fæle været?
Traileren stanset noen meter forbi den fremmede. Like etter ble døren åpnet, og en forfrossen kvinneskikkelse stakk ansiktet inn: – Hei, jeg fikk problemer med bilen. Kan jeg få sitte på til neste tettsted?
Selvfølgelig lot jeg henne få sitte på, spesielt etter at jeg hadde betraktet henne litt nærmer. Ensom som jeg ofte er, drømte jeg stadig om damer, den ene mer fantastisk enn den andre. Read more